Stortinget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For tv-serien ved samme navn, se Stortinget (TV-serie)

Stortinget
Stortingsbygningen i Oslo; tegnet av Emil Victor Langlet (1866)
System:		Ettkammersystem
Stortingspresident:		Dag Terje Andersen (Ap) 2009
Ant. representanter:		169
Partier:		Arbeiderpartiet (64) Fremskrittspartiet (41) Høyre (30) Sosialistisk Venstreparti (11) Kristelig Folkeparti (10) Senterpartiet (11) Venstre (2)
Møtested:		Stortingsbygningen
Nettside:		www.stortinget.no
Stortingsrepresentanter 2009–2013
Stortinget på Commons

Stortinget er den norske nasjonalforsamlingen. Det består av 169 representanter valgt fra 19 valgdistrikter (fylkene). I henhold til Grunnloven § 49 er Stortinget «folket»s instrument for å utøve den lovgivende makt. Stortingsvalg skjer hvert fjerde år. Stemmerett har i hovedsak alle norske statsborgere som har fylt (eller vil fylle) atten år i løpet av valgåret eller før. Norge har et parlamentarisk system, som innebærer at regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget.

Innhold 1 Oppgaver og myndighet 2 Arbeidsordning 2.1 Konstituering 2.2 Stortingets møter 2.3 Tidligere system 3 Komiteer 4 Presidentskap 5 Valgordning 5.1 Utjevningsrepresentanter 6 Stortingsvalgene 2005 og 2009 7 Stortingsbygningen 8 Referanser 9 Eksterne lenker

[rediger] Oppgaver og myndighet

Stortingets oppgaver som nasjonalforsamling er nedfelt i Grunnloven § 75 og omfatter blant annet lovgiving, bevilgninger (skatter, avgifter, budsjett), kontroll av den utøvende makt (regjeringen) og drøfting av generelle politiske spørsmål som utenrikspolitikk og reformer.

På de fleste felter regner en i dag at Stortinget er overordnet regjeringen. Forholdet mellom statsmaktene har imidlertid endret seg over tid, og særlig i andre halvdel av 1800-tallet var det en stadig pågående maktkamp. Resultatet av endringer i maktforholdene har ikke alltid ført til formell endring av Grunnloven. Det viktigste eksempelet på dette er parlamentarismen, som i praksis ble innført i 1884, men grunnlovsfestet først i 2007. Grunnloven sier nå uttrykkelig (§ 15) at en statsråd som har Stortingets mistillit, plikter å søke avskjed, og at Kongen plikter å innvilge slik avskjedssøknad. Det norske systemet baserer seg altså på at regjeringen (og de enkelte statsrådene) ikke har Stortingets mistillit. Det er ikke nødvendig med positivt uttrykt tillit.

Oppgaver og myndighet Stortinget har uten at det er nedfelt i Grunnloven, sies å basere seg på konstitusjonell sedvanerett.

[rediger] Arbeidsordning

[rediger] Konstituering

Stortinget konstituerer seg første virkedag (mandag–lørdag) i oktober måned (Grl. §�68), og stortingssesjonen varer frem til senest den siste virkedag i september det påfølgende år (Grl. §�80 annet ledd). En stortingsperiode med fire sesjoner varer i fire år (Grl. §�71). Den tidligere ordning med at Stortinget oppløses («hæves») av Kongen i midten av juni for å tre sammen igjen i oktober (se tidligere Grl. §�80), samt ordningen med ekstraordinære («overordentlige») storting (se tidligere Grl. §§�69-70), ble opphevet ved en grunnlovsendring i 1990. Det normale er likevel at Stortinget fratrer «senest tredje fredag i juni måned» jf Stortingets forretningsorden §�33 annet ledd og Grl. §�80 annet ledd. Det siste overordentlige storting ble innkalt høsten 1939 i forbindelse med krigsutbruddet.

[rediger] Stortingets møter

Norges politiske system

Stortinget Stortingsvalg Presidentskapet Stortingsrepresentant 2009–2013 Statsministeren Statsrådet Kongen Harald V Regjeringen Stoltenberg II Kommuner Fylkeskommuner Politiske partier Grunnloven

Stortingets offisielle behandling av saker skjer fra og med høsten 2009 alltid i plenum. Tidligere hadde tinget to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, som behandlet lovsaker og riksrettsaker.

Den nye ordningen, som ble vedtatt ved grunnlovsendring 20. februar 2007, innebærer at lovforslag behandles to ganger i plenum. Dersom et lovforslag ikke får flertall ved første gangs behandling, er det å anse som forkastet. Skjer det endringer ved andre gangs behandling, må dette vedtaket behandles en tredje gang.

Riksrettsordningen er endret slik at det er Stortinget i plenum som er påtalemyndighet (mot tidligere Odelstinget), mens domstolen består av fem høyesterettsdommere og seks lekfolk.

Øvrige saker behandles som tidligere av Stortinget i plenum i et enkelt møte.

Stortingsmøter begynner med at stortingspresidenten setter møtet med ordene «Stortingets møte er lovlig satt» eller en variant av dette. Deretter åpner presidenten for representantforslag før tinget fortsetter med den tidligere fastsatte dagsordenen. Det er presidentskapet som vedtar dagsordenen, og saker fra Regjeringen settes opp på en langtidsmøteplan og fordeles til behandling i riktig komite. Det tar normalt flere måneder fra Regjeringen oversender et forslag, til det kommer opp til behandling.

[rediger] Tidligere system

Fram til 2009 delte Stortinget seg i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget. Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg.

Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde ...»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon. Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak.

Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere.

[rediger] Komiteer

Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden.

Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget, etter at utenrikskomiteen og forsvarskomiteen i 2009 ble slått sammen. Hver stortingsrepresentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Komiteene er delt inn etter ulike arbeidsområder. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles i arbeidsgrupper. Hvilke saker som sendes til hvilken komite er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, ble det inntil 2005 nedsatt en ad-hoc arbeidsordningskomite som avgjorde hvilke budsjettkapitler de ulike komiteene skulle behandle. I dag avgjør presidentskapet dette sammen med de parlamentariske lederne.

De tolv ordinære komiteene er etter Stortingets endelige konstituering høsten 2009:

Komité	Medlemmer	Leder	Parti	Første nestleder	Parti	Andre nestleder	Parti
Arbeids- og sosialkomiteen	13	Robert Eriksson	FrP	Karin Andersen	SV	Anette Trettebergstuen	Ap
Energi- og miljøkomiteen	14	Erling Sande[1]	Sp	Siri A. Meling	H	Eirin Kristin Sund	Ap
Familie- og kulturkomiteen	12	Gunn Karin Gjul	Ap	Solveig Horne	Frp	Øyvind Håbrekke	KrF
Finanskomiteen	18	Torgeir Micaelsen	Ap	Ulf Leirstein	FrP	Jan Tore Sanner	H
Helse- og omsorgskomiteen	15	Bent Høie	H	Kjersti Toppe	Sp	Tore Hagebakken	Ap
Justiskomiteen	13	Per Sandberg	Frp	Jan Bøhler	Ap	André Oktay Dahl	H
Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen	16	Marianne Aasen	Ap	Dagrun Eriksen	KrF	Tord Lien	Frp
Kommunal- og forvaltningskomiteen	13	Heikki Holmås	SV	Gjermund Hagesæter	Frp	Ingalill Olsen	A
Kontroll- og konstitusjonskomiteen	11	Anders Anundsen	FrP	Ola Borten Moe	Sp	Martin Kolberg	Ap
Næringskomiteen	14	Terje Aasland	Ap	Svein Flåtten	H	Harald T. Nesvik	Frp
Transport- og kommunikasjonskomiteen	16	Knut Arild Hareide	KrF	Anne Marit Bjørnflaten	Ap	Bård Hoksrud	Frp
Utenriks- og forsvarskomiteen	17	Ine Marie Eriksen Søreide	H	Svein Roald Hansen	Ap	Bård Vegar Solhjell	SV

I tillegg er det 4 ekstraordinære komiteer:

• Stortingets fullmaktskomite (fast)
• Stortingets valgkomite (fast)
• Stortingets utvidede utenrikskomite (fast)
• Europautvalget (fast/ad-hoc)
• Stortingets arbeidsordningskomite (ad-hoc) - avviklet i 2005

Stortingets fullmaktskomite har ansvar for å godkjenne de nyvalgte representantenes fullmakter etter valg, det vil i praksis si valgresultatet og tildelingen av mandater fra fylkene. Valgkomiteen behandler og forhandler valg til stortingets komiteer og presidentskapet. Den utvidede utenrikskomiteen innkalles ved behov og særlig ved større utenriks- eller sikkerhetspolitiske hendelser og behov. Det såkalte Europautvalget trer i funksjon dersom det oppstår behov for å tolke konstitusjonelle forhold rundt EØS-avtalen eller EØS-loven, og når rettsakter og direktiver fra EU skal implementeres i norsk rett.

Arbeidsordningskomiteen behandlet fram til 2005 kapitelfordelingen og tidsfristene for Stortingets arbeid med statsbudsjettet om høsten, men dette ivaretas i dag av presidentskapet og de parlamentariske lederne.

[rediger] Presidentskap

Utdypende artikkel: Stortingets presidentskap

Stortingets presidentskap består fra 2009 av en president og fem visepresidenter. Det planlegger og leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten de forføyninger vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg påkrevet.

Stortingspresidenten innehar det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen, men har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha hevet rolle over den daglige politikken.

Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget.

Stortinget presidentskap

• President: Dag Terje Andersen (Ap)
• 1. visepresident: Øyvind Korsberg (Frp)
• 2. visepresident: Per-Kristian Foss (H)
• 3. visepresident: Marit Nybakk (Ap)
• 4. visepresident: Akthar Chaudry (SV)
• 5. visepresident: Line Henriette Holten Hjemdal (KrF)

[rediger] Valgordning

Fra 2005 har det blitt valgt 169 representanter til Stortinget. Av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Hvert fylke har ett utjevningsmandat til fordeling blant de partiene som kom over sperregrensen og som ble underrepresentert ved mandatfordelingen.

Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepresentanter (169).

Dagens fordeling gjelder for stortingsvalget 2005 og 2009.

Østfold	9 mandater		Rogaland	13 mandater
Akershus	16 mandater		Hordaland	15 mandater
Oslo	17 mandater		Sogn og Fjordane	5 mandater
Hedmark	8 mandater		Møre og Romsdal	9 mandater
Oppland	7 mandater		Sør-Trøndelag	10 mandater
Buskerud	9 mandater		Nord-Trøndelag	6 mandater
Vestfold	7 mandater		Nordland	10 mandater
Telemark	6 mandater		Troms	7 mandater
Aust-Agder	4 mandater		Finnmark	5 mandater
Vest-Agder	6 mandater		Herav utjevningsmandater�	19 mandater

[rediger] Utjevningsrepresentanter

Ved grunnlovsendring 10. mai 1988 ble utjevningsrepresentanter innført. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet fra 157 til 165 (§�57), hvorav 157 skulle være distriktsrepresentanter og de øvrige åtte utjevningsrepresentanter (§�58). Listeforbund ble ikke tillatt, og det ble innført en sperregrense på 4�% for å få tildelt utjevningsrepresentanter. Utjevningsrepresentantene ble fordelt etter St. Laguës metode (§ 59).

Fra 1989 til 2005 besto Stortinget derfor av 165 representanter, hvorav åtte var valgt inn som utjevningsrepresentanter. Utjevningsmandatene ble fordelt over hele riket.

Ved grunnlovsendring 26. mai 2003 ble Grunnloven §§ 57, 58 og 59 endret igjen. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet til 169 (§ 57), hvorav 150 skulle være distriktsrepresentanter, mens 19 skulle være utjevningsrepresentanter (§§ 57 og 59).

Etter revisjonen i 2003 er antall representanter fra hvert valgdistrikt ikke lenger fastsatt i Grunnloven. §�57 fastsetter det totale antall representanter, men ikke hvor mange representanter som velges fra hver valgkrets (fylke). De 169 mandatene fordeles etter en beregning som foretas på bakgrunn av folketallet og arealet i valgdistriktene. Fordelingen revideres av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år (annethvert valg), neste gang foran valget i 2013.

Periode Antall rep. Utjevningsrep. 1815–1817 87 – 1817–1820 78 – 1820–1826 77 – 1826–1829 79 – 1829–1832 81 – 1832–1835 95 – 1835–1838 96 – 1838–1841 99 – 1841–1844 100 – 1844–1847 102 – 1847–1850 105 – 1850–1853 106 – 1853–1856 107 –

�

Periode Antall rep. Utjevningsrep. 1856–1859 111 – 1859–1862 117 – 1862–1879 111 – 1879–1903 114 – 1903–1906 117 – 1906–1918 123 – 1918–1921 126 – 1921–1973 150 – 1973–1985 155 – 1985–1989 157 – 1989–2005 165 8 2005–i dag 169 19

[rediger] Stortingsvalgene 2005 og 2009

Stortingsvalget 2005 gav et regjeringsskifte hvor Jens Stoltenbergs andre regjering erstattet Kjell Magne Bondeviks andre regjering.

Stoltenberg II er en flertallsregjering bestående av Det norske Arbeiderparti (61), Sosialistisk Venstreparti (15) og Senterpartiet (11), mens Fremskrittspartiet (38), Høyre (23), Kristelig Folkeparti (11) og Venstre (10) sitter i opposisjon.

Ved valget i 2009 fikk Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet økt oppslutning. Med sine totalt 86 mandater kunne regjeringen fortsette.

[rediger] Stortingsbygningen

Utdypende artikkel: Stortingsbygningen

Fra 1814 og frem til 1854 holdt Stortinget til i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate i Oslo. Fra 1854 til 1866 ble møtene i Stortinget holdt i Universitetets Gamle festsal.

Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Konstruksjonen hadde tatt nærmere fem og et halvt år. Stortingsbygningen gjennomgikk omfattende ombyggingsarbeider i årene 1951–1959. Løvene som vokter inngangsplatået – på Løvebakken – er hugget i grorudgranitt.

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Stortingets informasjonstjener
• Tinget.no Stortingets internettsider for ungdom